Forside  »  Ingeniørnytt  »  Olje & gass  »  Norsk subsea – en historie verdt å...

Norsk subsea – en historie verdt å ta vare på

Olje1

Utviklingen av undervannsteknologien i Norge har vært verdensledende og har blitt en viktig eksportnæring med mange norske arbeidsplasser.

Det er en historie preget av innovasjon, nødvendig for å utvinne olje gass på norsk sokkel på stadig større dyp. En historie som nå dokumenteres av Norsk Oljemuseum i Stavanger. 

 

Driverne i utviklingene har vært behovet for å kunne operere uten bruk av dykkere på store dyp. Condeeper og stålplattformer, som har sine begrensninger når det gjelder havdyp, har blitt erstattet av havbunnsbrønner operert fra flytere eller fra land.

Norge har hatt mennesker og forskningsmiljøer og bedrifter med den nødvendige kompetansen til å finne nye teknologiske løsninger på havbunnen. Det gjelder havbunnsbrønner, flerfaseteknologi og selve produksjonsinnretningene på havbunnen som kan installeres og driftes uten bruk av dykkere. Fjernstyrte undervannsfarkoster har blitt utviklet for bruk til observasjon og utføre arbeid i dypet. Subsea spesialfartøy er også en del av norsk undervannsteknologihistorie.

 

 

Oljemuseet har kompetanse

 

Denne enestående industrihistorien er Norsk Oljemuseum nå i ferd med å dokumentere. Undervannsteknologien har – og vil i mange år fremover – ha stor betydning for oljeutvinningen på norsk sokkel. Dette har ikke kommet av seg selv. Oljemuseet har et mål om at historien skal ende opp i et bokverk av høy kvalitet, og deretter en permanent utstilling på oljemuseet.

Norsk Oljemuseum åpnet utstillingene for første gang i mai 1999 og har siden da opparbeidet solid kompetanse i å dokumentere og presentere oljehistorie for et bredt publikum. De mange dokumentasjonsprosjektene om oljefelter som Ekofisk, Frigg, Statfjord og snart Valhall er eksempler på det – alle med egne nettsider (som kan finnes på www.norskolje.museum.no). Historien om Nordsjødykkerne, som er utgitt både på norsk og engelsk, er det temaet som ligger tettest opp til undervannsteknologihistorien. Den fikk sin egen utstilling i 2009 med en dykkerfilm som tar tilskuerne med på et dykk på Ekofisk slik det var på slutten av 1970-årene.

 

 

Veteraner tok initiativet

 

Arbeidet med å dokumentere den norske undervannsteknologihistorien har allerede startet. Det skjedde etter et initiativ fra Statoil-veteraner i januar 2013. Siden utviklingen av denne næringen har skjedd i tett samspill mellom et mangfold av aktører: operatørselskap, leverandører av utstyr og skip, undervannsentreprenører og forskningsinstitusjoner var det stor enighet mellom museet og veteraner om at det var behov for et overordnet blikk på hvordan dette henger sammen. 

 

Oljemuseet samlet derfor personer fra hele næringen til et kick-off seminar i mai 2013, og deretter ble et forprosjekt utarbeidet.  Søknad om midler til et historie-, dokumentasjon- og utstillingsprosjekt ble sendt til 17 industribedrifter høsten 2013, men ved årsskiftet 2014 var oljekrisen allerede satt inn, og det var vanskelig å få mer enn et fåtall bedrifter til å forplikte seg til å delta økonomisk.

 

 

Mye dokumentasjon samlet

 

Oljemuseet har likevel gått videre på egen hånd med å samle inn dokumentasjon. Det er viktig å samle mest mulig fakta og informasjon om hvordan subsea næringen har utviklet seg. En prosjektmedarbeider har vært ansatt i ett år og har samlet ca. 2000 artikler fra 1965 til og med dags dato, arkivert og merket med søkeord. Særlig fra tiden etter 2000 har det blitt skrevet mye om subsea. Videre er nærmere 200 skriftlige kilder (bøker, stortings-dokumenter, rapporter) samlet inn.

Ikke minst viktig er det å få informasjon fra de personene som var med på utviklingen. Til nå er det foretatt 18 intervjuer av aktører fra ulike deler av industrien. Folk har blitt oppfordret til å sende inn historie og 24 personer har sendt historier på mail som nå er arkivert på oljemuseet.

Oljemuseet samarbeider tett med Statsarkivet i Stavanger. Når det gjelder større arkiver deponeres de der hos Norsk olje- og gassarkiv. Statsarkivet tar allerede vare på arkivmateriale fra operatørselskaper som Statoil (omfatter også Norsk Hydro og Saga), Total (ELF) og Norske Shell. Arkivet er i kontakt med flere subseaselskaper med tanke på deponering av arkiv. 21 privatpersoner har donert dokumentasjon til prosjektet.

Når det gjelder foto og film som er svært viktig for å kunne gi en god visuell fremstilling av historien, er innsamling av det noe oljemuseet tar seg av. Hos oljemuseet digitaliseres fotoene, de registreres og gjøres tilgjengelige på nettet via Digitalt museum.

 

 

Vi kan lære av fortiden

 

Det er mange gode grunner til å få til en samlet fremstilling av norsk subsea historie. Ved å fremstille norsk undervannsteknologihistorie i sammenheng, vil den få sin rettmessige plass i norsk oljehistorie. Til nå har den vært litt skjult. I dagens situasjon med lav oljepris er det mye fokus på kostnadsreduksjon. Dagens unge ingeniører kjenner i liten grad til tidligere tider med lave oljepriser som 1986 og 1998. Hvordan virket det inn på innovasjon i næringen? Hva har blitt gjort riktig før? Hva har vi å lære av subseahistorien i den situasjonen oljenæringen er i nå? Hvorfor har subsea blitt for dyrt? Hvordan ble subsea en internasjonal eksportvare? Svarene på disse spørsmålene kan kanskje overføres til dagens situasjon i subseanæringen. Nye generasjoner av ingeniører og andre som skal ha sitt arbeid innen oljeindustrien kan ha behov for slik basisinformasjon om den undervannsteknologiske utviklingen og hvorfor den har blitt som den har blitt. Med en bok og en ny utstilling skal ønske oljemuseet å gjøre den lett tilgjengelig for folk flest. (Men da trengs det mer drahjelp fra industrien – selv om den er i en vanskelig situasjon akkurat nå.)